Norsk litteratur i dag. Noen tendenser

Stikkord fra tekst:

Jostein Gaarder i 1991 utga boka Sofies verden
utkommet på 44 språk og har solgt i mer enn 15 millioner eksemplarer
yngre og nyere forfattere er etterspurte
norske litteraturen er på vei mot noe
biografier
nyeste litteraturen får mye oppmerksomhet, både i medier og blant publikum.
skarpt brudd i den norske litteraturen mellom den «dogmatiske», «politiske» og «radikale» 1970-tallslitteraturen og den adskillig mer varierte, men også mindre markerte 1980-tallslitteraturen.
jakt etter «saker», begreper eller momenter som de kan bruke til å skille en tid fra en annen
«militante» 1970-årene
nittiårene har ingen
Gamle mestere, som Olav H. Hauge (d. 1994) gjorde det med nye Dikt i samling.
På 90-tallet er han en sentral figur i norsk samtidslyrikk og en benådet formidler av andres tekster og tanker.
I 1993 debuterte den helt unge Bertrand Besigye med samlingen Og du dør så langsomt at du tror du lever
1970-årene var ingen enhetlig periode, like lite som 1980-årene var det.
70-årene moderne, psykologiske romaner
Cecilie Løveid er en av meget få norske forfattere som har valgt skuespillformen.
Kjartan Fløgstad debuterte som lyriker i 1960-årene og skrev meget samfunnskritisk i 1970-årene, men var aldri sosialrealist
En rekke av de mest aktive 70-tallsforfatterne skrev sine beste bøker på 80-tallet og 90-tallet.
Dag Solstad var en omstridt og anerkjent 70-tallsforfatter. Han var også en av de mest omdiskuterte 80-tallsforfatterne.
Fra 1980-årene av har svært mange yngre forfattere prøvd seg innenfor en tillempet krim-sjanger
Jon Michelet introdusert midt i 1970-årene den urbane, politiske krim-romanen på norsk.
Den første kvinnen som blandet seg i dette selskapet var Kim Småge
norske krimromaner kan leses som «moderne heimstaddiktning»
I 1990-årene så langt virker det som denne trenden forsterkes: krimsjangeren får enda mer oppmerksomhet
To trekk ved den norske litteraturen de siste ti årene er påfallende: For det første har den fantasibaserte fortellingen fått rommeligere kår og flere bidragsytere, og for det andre er langt flere forfattere det vi kan kalle «språkbevisste».
Jan Kjærstad er en av Norges viktigste forfattere
På den andre siden er det flere etablerte forfatterne som i løpet av 80-årene har beveget seg fra det mer eksperimentelle til det bredt episke, med stor suksess.
70-tallet hadde sitt kvinneår og sin høyrøstede og agitasjonsvennlige kvinnekamp, og en rekke kvinnelige forfattere som skrev seg inn i litteraturhistorien. Men paradoksalt nok er 90-tallet blitt et litterært tiår der kvinnene er langt mere synlige.
Like før slutten av 90-årene er en ny generasjonsstemme i ferd med å komme til orde i prosalitteraturen, representert for eksempel med Erlend Loe.
En fruktbar brytning i den norske litteraturen kommer til å gå mellom disse to nivåene: En form for kreativ orden («realisme») og en form for kreativt kaos («fantasi»)